Det lyse mørket

Det lyse mørket

Først blir man var dunkelheten. Deretter blir den fysiske tilstedeværelsen av en stor arkitektonisk installasjon overveldende. Lyset som skinner igjennom fra den andre siden antyder et annet nærvær. Samtidig oppstår en dramatisk kontrast mellom lys og skygge.

Tittelen på utstillingen er ment å vise til inspirasjonen og utgangspunktet for arbeidene, så vel som den opplevelsen publikum kan få av å se dem. Grenseløs, umåtelig, overdreven er knyttet til barokk estetikk, samtidig som ordene er beskrivende for omgivelsene i Lofoten. De voldsomme værskiftningene, de brutale fjellene og det dramatiske lyset, kan sammenlignes med typiske trekk ved den barokke kunsten på 1600-tallet, så vel som kvaliteter ved det sublime som ble formulert århundret etter. Så er det også konkrete referanser til landskapet å spore i både Larssens og Nilsens arbeider. Likevel fjerner de seg fra en bokstavlig tolkning av Lofoten. Det handler om det teatrale og iscenesatte i videre forstand.

Hele gallerirommet blir en del av verket når Edvine Larssen disponerer det. Arbeidene hennes består ikke bare av det fysiske kunstobjektet, men også av måten kunstobjektet gjør om på sine omgivelser. Hun iscenesetter selve rommet. I dette tilfellet blir vår opplevelse av galleriet radikalt endret av installasjonen som deler det i to. Arbeidet fremstår som en vegg som ønsker oss velkommen og leder oss innover langs sin organiske krumning. Like fullt kan installasjonen oppleves som avvisende; den ser ut til å skjule noe for oss. Formen kan minne om en gardin eller et sceneteppe; profilen i panelet og den bølgende nedre kanten illuderer en drapert tekstil. Samtidig er materialet hardt og ubevegelig. Larssens verk fungerer også som et gjerde som beskytter og avgrenser noe som befinner seg på den andre siden. I enden av gjerdet er det en åpning, og lyset er med på å lokke oss lenger inn i rommet. I det vi runder enden, er det en helt annen virkelighet som møter oss. Den rå, ubehandlede baksiden av Larssens installasjon avslører veggen som en kulisse, som en illusjon. I motsetning til tradisjonelle kulisser, inviteres vi imidlertid her til å se baksiden. Illusjonen er ment for å avsløres, og baksiden er ikke kun en bakside, men et arkitektonisk element som skaper et eget rom for Maja Nilsens collager.

Nilsens runde og intime collager står i kontrast til den dominerende veggen til Larssen. Den sorte bakgrunnen gjør at formene ser ut til å sveve i et eget univers. Minimalismen som ‒ på tross av alle assosiasjonene ‒ preger Larssens verk, er også fraværende i Nilsens rike billedverden. Her er figurative og abstrakte elementer kombinert i uventede og frodige sammenstillinger. Luksuriøse draperier møter ruglete overflater. Deler av en hard marmorskulptur møter en myk sjøanemone. En planetlignende form av røff naturstein balanserer på en nøye planlagt og sirlig dandert hage. Et overdådig gullbelagt barokkspeil møter deler av et rått og uberørt fjell. Komponentene kontrasterer hverandre både med tanke på opphav, overflate og fremtoning. En lang og intuitiv prosess, der tilfeldighetene har fått spille inn, har resultert i surrealistiske mikrokosmos.

Det var interessen for barokken som var utgangspunktet for fellesprosjektet. Hos Larssen kommer dette mest åpenbart frem i de teatrale kvalitetene ved arbeidet, gjennom de dramatiske lys og skygge-virkningene og gjennom referansen til sceneteppet og teaterkulissen. Hos Nilsen refereres det tidvis helt direkte til barokk stil i flere av collage-fragmentene. Likevel er det først og fremst et annet barokk element som virkelig preger utstillingen: oksymoronet. Kontraster som i vår bevissthet er gjensidig utelukkende kombineres ustanselig: avvisende velkomst, hard gardin, forfinet villmark, lyst mørke, rundt rektangel. Larssens og Nilsens arbeider søker intet mindre en å overskride våre forestillinger om verden.

 

Torill Østby Haaland

Utstillingsleder NNKS