Ida Kierulf

Edvine Larssens skulpturer og installasjoner fremstår som kondenserte visuelle symboler. Med enkle, men presise virkemidler skaper hun stiliserte objekter ladet med potensiell dramatikk: Et hus på høye påler uten vinduer eller dører, utilgjengelig og gåtefullt; et rødt sceneteppe i utstillingsrommet, løsrevet fra sin opprinnelige kontekst og funksjon. En bevisst bruk av arkitektoniske og sceniske elementer er gjennomgående. Iscenesettelse og teatrikalitet står på spill i Larssens arbeider; i det aktive møte mellom betrakteren og verket, og i vekselspillet mellom fiksjon og virkelighet.

Edvine Larssens arbeider kjennetegnes av en interesse for teateret som fiksjonsmedium. Parallellen mellom scenerommet og utstillingsrommet og kunstens teatralske funksjon er et velbrukt kunsthistorisk motiv. Illusjon og illusjonsbrudd som virkemiddel karakteriserer både teateret og kunsten. En rekke samtidskunstnere arbeider med det sceniske og teatralske som parametre; det være seg Dan Grahams paviljonger, Ulla von Brandenburg tablueaux vivants eller Janet Cardiffs perfekte illusjoner. Fellesnevneren for disse arbeidene er at de skaper en aktiv og temporal relasjon til betrakteren.

For Edvine Larssen står ulike teatertradisjoners iscenesettelse av språk og symboler sentralt. Hennes fascinasjon for det japanske Noh-teateret, forsterket gjennom et lengre studieopphold i Japan, er bakteppe for flere av hennes arbeider. Langsomhet, stiliserte bevegelser, masker og en strengt oppbygd symbolverden preger denne teaterformen. Larssen er interessert i forholdet mellom det østlige symbolteateret og det vestlige illusjonsteateret; hva som skjules og hva som vises, hva som underbygger og hva som bryter med fiksjonen.

Arbeidet Curtain fra 2007, et sceneteppe som henger fritt i utstillingsrommet, plasserer betrakteren i en tvetydig betraktersituasjon. Hvilken posisjon inntar vi i rommet, hva er framside og hva er bakside, hvem ser og hvem blir sett? Her spiller Larssen også på verkets tittel og ordenes semantiske opphav; curtain antyder i tillegg til betydningen forheng, gardin og sceneteppe, også slutt eller død.

I arbeidet Mezzanine, som vises på Kunstnernes Hus, spiller tittelen også en rolle. Begrepet mezzanine betegner en mellometasje i en bygning, ofte i form av en balkong eller avsats, men henviser også til en overgang, en lomme i tiden. Larssens gigantiske scenekonstruksjon aktiverer rommet og betrakterens bevegelser i det. Vi møter en veltet scene, og et mørkerødt sceneteppe flommer utover gulvet. Scenegulvet, som er laget av lakkerte finerplater, blir til en massiv vegg som steiler sju meter opp i overlyssalen. Ofte har samtidskunstens bruk av teater en sosial dimensjon, der betrakteren inntar hovedrollen. Mezzanine inviterer imidlertid ikke til deltakelse, scenen har mistet sin illuderende funksjon og vender seg vekk fra betrakteren. Den veltede scenen hinter om et brudd, en fiksjonens kollaps, men betydningen av kollapsen står åpen.

Ida Kierulf, kurator og projektkoordinator ved Kunstnernes Hus, 2009