Grenseløs, umåtelig, overdreven

Grenseløs, Umåtelig, Overdreven.
Ordene finner gjenklang i det Sublime.

Den kunsten vi her møter formes og iscenesettes i relasjon til den mektige naturen som omringer stedet. I dette kan det bli nærliggende å spørre hvor grensen går mellom kunst og natur, det formede og det formløse? Diskusjoner om det sublime omhandler nettopp dette og kan brukes som en inngang til det rommet som åpnes med denne utstillingen.

På 1700-tallet finner vi en særlig vilje til å se og nyte naturen. Og med dette følger også en interesse for naturens mer ville og skremmende sider. Øyne og sinn åpnes for enorme klipper, dype kløfter, kraftige fossefall og den endeløse stjernehimmelen. Det er ut fra denne utvidelsen at vårt begrep om det sublime vokser frem. Men denne erfaringen, som beskrives som et urovekkende velbehag, lokaliseres ikke i objektets størrelse – den plasseres snarere i det menneskelige sinn. Følelsen av det sublime kommer når den urovekkende naturen fremkaller en styrke i oss.

For Kant[i] finnes det to typer av estetisk bedømmelse – smaken bedømmer det skjønne, mens følelsen bedømmer det sublime. Og der det skjønne handler om form og grensesetting, handler det sublime om forestillingen om det ubegrensede. Naturen frembringer sublime idéer når den er i en tilstand av kaos – på sitt villeste og mest regelløse – da bare storhet og makt kan skues, skriver Kant.

Det sublime er slik ingen ting i verden. For kan vi i hele tatt fremstille noe som overskrider fremstillingens grense? For Kant kan det aldri finnes noe sublimt kunstverk: kunstverket er alltid et verk – noe laget – og bevarer alltid en referanse til menneskekroppen. Det uendelige lar seg ikke fremstille – det kan ikke visualiseres. Det kan bare tenkes.

Det er først når vi løsriver oss fra det materielle at vi får tilgang til vår uendelige, frie menneskelighet. Og derfor tilhører bevegelsen i det sublime oss og ikke tingen. Det er snarere ”ved hjelp av” tingen at vi forsøker å tenke vår egen frihet.

Men dette er en omfattende operasjon, for så snart vi reflekterer over tankens form, blir vi kastet tilbake og innringet. Selv om oppfattelsen er uendelig, finnes det en grense som den ikke kan overskride. Den sublime erfaringen både tiltrekker og støter vekk, og vi har slik her å gjøre med en tankens grense.

Også i nyere tid har en latt seg fascinere av dette at sinnet ikke alltid klarer å organisere verden rasjonelt. At enkelte objekt faktisk ikke er i stand til lydig å la seg underordne bestemte konsept, er for postmoderne tenkere som Lyotard[ii] noe positivt. Det sant sublime vitner om misforholdet mellom tanken og den virkelige verden.

Men selv om det sublime også hos Lyotard er noe formløst, trekkes det her en annen konklusjon om kunsten. Sammen med filosofien, skal kunsten stendig utvide grensene for det som kan fremstilles og slik fristilles det sublime fra naturen og moralen. Det som finnes er bare åpen eksperimentering, nye problem og bruddflater. Og dette gir håp – for nettopp i dette sublime finnes det en mulighet for løsrivelse. 

Slik lar det sublime seg i sin aller ytterste konsekvens, kanskje kun defineres som det per definisjon udefinerbare: Det sublime kan beskrives som ”en slags tankens uorden som allikevel er nødvendig å tenke, en kollaps i følelsene som det allikevel er nødvendig å kjenne, en negativitet i begjæret som allikevel må nytes, ett usynlig innbrudd i det synlige som man allikevel strever etter å se.”[iii]

Det handler om å begi seg inn i det ukjente, å tenke det utenkelige og fremstille det som ikke kan fremstilles – det grenseløse, umåtelige og overdrevne.

 

Kamilla Freyr, doktorand i estetikk,

Universitetet i Uppsala

 

 


[i]

Vår forståelse av det sublime knytter seg i stor grad til Immanuel Kants (1724-1884) fremstilling slik den fremkommer av hans Observations on the Feeling of the Beautiful and the Sublime og hans tredje kritikk, Kritikk av dømmekraften.

 

[ii]

Jean-François Lyotard (1924–1998) har reflektert rundt hvordan det sublime arter seg i moderniteten, og det sublime fikk slik på mange måter en renessanse mot slutten av 1900-tallet. Lyotard tar opo det sublime i tekser som “Answering the Question: What is Postmodernism” og Lessons on the Analytic of the Sublime.

 

[iii]

Sven-Olov Wallenstein Bildstrider, 83